Den lille sorte fisken

Samad Behrangi

Det var den førtiende vinternatten.

På sjøbunnen hadde den gamle fisken samlet sine tolv tusen barn og barnebarn rundt seg for å fortelle dem en historie:

"Det var en gang en liten sort fisk som bodde med moren sin i en bekk. Bekken rant ut mellom fjellsteinene og strømmet ned langs dalbunnen.

Huset til den lille fisken og moren hans lå bak en svart stein under et mosetak. Der sov de to om natten. Den lille fisken var glad i månen, og hele livet hadde ham lengtet etter å se månen skinne inn i huset deres, om så bare for en eneste gang.

Fra morgen til kveld svømte mor og barn sammen, frem og tilbake og rundt omkring blant de andre fiskene i kulpen. Den lille sorte fisken var enebarn, for av de ti tusen eggene som moren hadde lagt var han den eneste som hadde levd opp.

De siste dagene hadde den lille fisken vært tenksom og snakket lite.

Mismodig svømte han frem og tilbake, og han ble ofte langt etter moren sin. Moren trodde han var litt syk, men regnet med at det snart ville gå over. Men den sorte fisken hadde det vondt av en annen grunn.

Tidlig en morgen, før soloppgang , vekket den lille fisken moren sin og sa: "Jeg må snakke noen ord med deg."

Søvnig svarte moren: "Kjære barn, må det skje akkurat nå? Vi kan jo snakke seinere. Skal vi ikke heller ta oss en svømmetur.

Den lille fisken sa: "Nei mor, jeg kan ikke være med på tur mer. Jeg må dra bort herifra."

Moren sa: "Dra bort herifra!"

Den lille fisken sa: "Ja mor, jeg må."

Moren sa: "Men hvor skal du da så tidlig på morgenen?"

Den lille sorte fisken sa: "Jeg vil dra og finne hvor bekken ender. Vet du mor! I flere måneder har jeg tenkt på dette, uten å finne ut av det. I natt sov jeg ikke i det hele tatt. Jeg lå og grublet. Nå har jeg bestemt meg. Jeg vil reise selv og finne ut hvor bekken ender. "

Moren lo og sa: "Da jeg var barn, hadde jeg det også på samme måten. Men kjære barn! Bekken har ikke begynnelse og slutt. Den er som den er! Bekken renner alltid og ender ikke noen sted."

Den lille fisken sa: "Men kjære mor, alt har jo en slutt. Natten slutter, dagen slutter, uken, måneden, året..."

Moren avbrøt ham og sa: "Ikke snakk så veslevoksent! Kom så tar vi på en svømmetur i stedet."

Den lille sorte fisken sa: "Nei mor, jeg er trøtt av bare svømme frem og tilbake. Jeg vil ut og se hva som skjer andre steder. Du tror kanskje at noen har lært meg å tenke slik. Men jeg har hatt disse tankene lenge. Mye kan jeg ha lært av andre. Som for eksempel at de fleste gamle fiskene klager over at de har forspilt livet sitt. De sukker og klager over alt. Jeg vil vite om livet bare består i å svømme frem og tilbake på dette stedet til en blir gammel, eller om det er andre måter å leve på her i verden?"

Da den lille fisken sluttet, sa moren hans: "Kjære barn er du blitt gal? Verden!... Verden! Hva menes med verden? Verden er her hvor vi er. Livet er det vi lever..."

Akkurat da nærmet en stor fisk seg og sa: "Kjære nabo! Hva krangler du og barnet ditt om. Skal dere ikke på tur i dag?"

Moren hørte hva naboen sa og svarte: "Se hvordan verden er blitt! Nå vil barnet belære sin egen mor!"

Naboen sa: "Hvordan det?"

Moren sa: "Hør bare her! Denne poden sier at han vil reise bort! Han sier stadig, jeg vil ut og se hva som skjer i verden! Snakk om store ord fra liten munn!

Naboen sa: "Lille barn! Få høre, når ble du så klok da?!"

Den lille fisken sa: " Frue! Jeg vet ikke hva De mener med å være klok. Jeg er bare lei av disse turene. Jeg vil ikke forsette på denne måten lenger og være tilfreds med ingenting. Jeg vil ikke bli som dere, bli gammel uten å vite hva livet er."

Naboen sa: "Tullsnakk!"

Moren sa: "Jeg hadde aldri trodd at mitt eneste barn kunne bli slik. Jeg vet ikke hvilken ondskapsfull person som har fordreid hodet på det snille barnet mitt!"

Den lille fisken sa: " Det er ingen som har gjort noe med meg. Jeg har både fornuft og intelligens selv, og kan godt forstå hvordan ting henger sammen. Jeg har ører som hører og øyne som ser."

Nabofruen sa til den lille fiskens mor: "Søster! Husker du spiralsneglen?"

Moren sa: "Ja, akkurat. Han lot ikke barnet mitt være i fred. Måtte Gud straffe ham!"

Den lille fisken sa: "Hold opp mor! Han var min venn."

Moren hans sa: "Jeg har aldri hørt om vennskap mellom fisk og snegl!"

Den lille fisken sa: "Jeg har aldri hørt om fiendskap mellom fisk og snegl heller! Men dere stoppet munnen på ham!"

Naboen sa: "Nå snakker vi ikke om det som er skjedd."

Den lille fisken sa: "Men det var dere som brakte dette på bane."

Moren sa: "Vi burde ha drept ham; har du glemt hvordan han snakket, både her og der?"

Den lille fisken sa: "Då må dere drepe meg også. For jeg sier det samme som ham."

De andre fiskene hørte krangelen og samlet seg rundt dem. De gamle fiskene ble sinte da de hørte hva den lille fisken sa.

En av dem sa: "Tror du at vi noen gang vil tilgi deg dette?"

En annen sa: "Han trenger nok bare litt juling!"

Moren hans sa: "Kom dere vekk, ikke rør barnet mitt!"

En annen av dem sa: "Frue! Når du ikke oppdrar barnet ditt skikkelig, så må du selv ta konsekvensene."

Naboen sa: "Jeg skammer meg over å bo ved siden av dere."

Den andre sa: "Vi må sende ham til den gamle vise sneglen før det går helt galt."

De prøvde å ta ham. Men vennene til den lille fisken slo ring rundt ham og hjalp ham å komme seg unna.

Moren gråt utrøstelig : "Oh... Jeg kommer til å miste barnet mitt. Hva skal jeg gjøre? Så ulykkelig jeg er!"

Den lille fisken sa: "Mor! Ikke gråt for meg. Gråt for disse håpløse gamle fiskene."

En av fiskene skrek langt borte fra: " Fornærm oss ikke. Din slyngel!"

En annen sa: "Hvis du drar nå, vil vi aldri tillate at du kommer tilbake, selv om du skulle angre."

En tredje sa: "Dette er bare et ungdommelig innfall, ikke dra!"

En fjerde sa: " Hva er galt med dette stedet?"

En femte sa: " Det finnes ingen annen verden; verden er her. Kom deg tilbake!"

En sjette sa: " Hvis du tar til fornuft og kommer tilbake, så vil vi synes at du virkelig er en klok fisk."

En syvende sa: " Du hører til her hos oss."

Moren sa : " Tenk på meg , ikke reis fra meg!"

Nå hadde den lille fisken ikke noe mer å si til dem. Noen jevnaldrende venner fulgte ham til fossen.

Da den lille fisken forlot dem, sa han: " Venner, på gjensyn! Ikke glem meg."

Vennene hans sa: " Hvordan kan vi glemme deg? Du vekket oss fra søvnen. Du lærte oss det vi aldri hadde tenkt på. På gjensyn, kloke og modige venn!"

Den lille fisken svømte over fossekanten og falt ned i en kulp. Han var først litt svimmel, så begynte han å svømme rundt i kulpen. Han hadde aldri sett så mye vann på samme sted før. Tusenvis av rumpetroll tumlet rundt i vannet. Da de så den lille sorte fisken, gjorde de narr av ham og sa: " Se på ham! Hva slags skapning er han da?"

Fisken så vurderende på dem: " Vær snill, ikke fornærm meg. Jeg er den lille sorte fisken. Si navnene deres slik at vi kan bli kjent med hverandre."

Et av rumpetrollene sa: " Vi kaller hverandre for rumpetroll."

Den andre sa: " Fra en god familie."

En tredje sa: " Penere skapninger enn oss, finnes det ikke i verden!"

En fjerde sa: "Vi er ikke så stygge som du er."

Fisken sa: " Jeg hadde aldri trodd at dere var så selvgode. Greit, jeg tilgir dere for dere vet ikke hva dere sier."

Rumpetrollene sa i kor: " Sier du at vi er dumme?"

Fisken sa: " Hvis ikke, ville dere visst at det er mange i denne verden som synes de selv er pene nok. Forresten har dere ikke noe fint navn heller."

Rumpetrollene ble veldig sinte. Men de visste at den lille sorte fisken hadde rett, så de begynte å snakke om noe annet:

"Nå snakker du i villelse. Vi reiser verden rundt hver eneste dag, men alt vi ser er oss og foreldrene våre. Bortsett fra de små markene, men dem regner vi ikke med."

Fisken sa." Hvordan kan dere snakke om å reise verden rundt når dere ikke kan dra ut av denne kulpen?"

Rumpetrollene sa: " Finnes det en annen verden enn denne kulpen?"

Fisken sa: " Dere burde i hvert fall ha tenkt på hvor dette vannet kommer fra og om det finnes noe utenfor vannet?"

Rumpetrollene sa: " Hvor er utenfor vannet da? Vi har aldri sett utenfor vannet ! Ha ha... ha ha... Du må ha blitt gal!"

Den lille fisken lo også. Han tenkte: " Jeg lar rumpetrollene være og drar videre. Eller kanskje er det best at jeg snakker litt med moren deres først."

Han spurte: " Hvor er moren deres?"

Plutselig ble han skremt av froskens skingrende stemme. Frosken satt på en stein ved kulpen. Den hoppet ut i vannet, kom bort til fisken og sa: " Her er jeg, Hva ønsker du?"

Fisken sa: " God dag, Frue!"

Frosken sa: " Hvorfor er du så selvgod, familieløse fisk? Hvorfor snakker du så veslevoksent til disse små barna! Jeg har levd nok år til å vite at verden bare er denne kulpen. Det er best du går din vei og ikke narrer barna mine."

Den lille fisken sa: " Om du hadde levd hundre ganger lenger enn du har, ville du fremdeles ha vært den samme dumme og håpløse frosken."

Frosken ble sint og hoppet mot den lille sorte fisken. Fisken smatt lynraskt ned i mudderet og gjemte seg blant slim og små marker på bunnen av kulpen.

------------------------

-------------

Bekken var blitt mye større. Hvis du sto på fjelltoppen og så ned i dalen, ville bekken se ut som et bølgende, hvitt bånd. En stor stein hadde løsnet fra fjellet og falt ned i dalen, og delte bekken i to.

En firfisle lå og varmet magen på steinen og nøt solvarmen. Den betraktet en stor krabbe som lå på grunnen og spiste en frosk den hadde fanget. Den lille fisken oppdaget plutselig krabben og ble redd. Han hilste på trygg avstand.

Krabben kastet et sideblikk på ham og sa: " For en høflig fisk! Kom nærmere, lille. Kom!"

Den lille fisken sa: " Jeg vil dra ut i verden. Jeg vil ikke bli fanget av Deres Høyhet!"

Krabben sa: " Hvorfor er du så engstelig og redd, lille fisk?"

Fisken sa: " Jeg er hverken engstelig eller redd. Jeg tror bare det øynene mine ser og det fornuften min forteller meg."

Krabben sa: " Ja vel, få høre, hva er det så Deres øynene ser og Deres fornuft forteller Dem, siden De tror jeg vil jakte på Dem."

Fisken sa: " Ikke lat som om du ikke forstår hva jeg mener!"

Krabben sa: " Denne frosken mener du ? Så barnslig du tenker. Jeg er uvenn med froskene, og derfor jakter jeg dem. Vet du, de innbiller seg at de er de eneste dyrene i verden, og de tror til og med at de er lykkelige. Jeg vil vise dem hvem som styrer i verden. Så ikke vær redd, kjære! Kom nærmere! Kom!"

Mens krabben sa dette, stabbet han sidelengs mot den lille fisken.

Han gikk så komisk at fisken måtte le: " Stakkars, du kan jo ikke en gang gå skikkelig. Hvordan vet du da hvem som styrer verden?"

Den sorte fisken svømte vekk fra krabben. Plutselig flat en skygge over vannet og noe tungt presset krabben ned i sandbunnen. Firfislen lo seg nesten i hjel over den tåpelige krabben. Den lo så den nesten falt i vannet. Krabben greidde ikke å komme seg løs.

Den lille fisken fikk øye på en gjetergutt som sto ved bekken og så på dem. En flokk med sauer og geiter nærmet seg bekken og dyppet mulene sine ned i vannet. Dalen var full av mææ... mææ... bææ... bææ.

Den lille sorte fisken ventet til geitene og sauene hadde drukket ferdig og gått. Så ropte han på firfislen og sa: " Kjære firfisle! Jeg er en liten sort fisk som vil finne ut hvor bekken ender. Jeg tror du er et fornuftig og klokt dyr, og derfor vil jeg spørre deg om noe."

Firfislen sa: " Spør om hva du vil."

Fisken sa: " Mange på veien har advart meg mot pelikanen, sverdfisken, og skarven. Hvis du vet noe om dem, så vær så snill og fortell meg det."

Firfislen sa: " Sverdfisk og skarv finnes ikke her omkring. Spesielt ikke sverdfisk, de lever ute ved havet. Men pelikanen kan du treffe her. Vær forsiktig så han ikke lurer deg, og pass deg for sekken hans."

Fisken sa." Hvilken sekk?"

Firfislen sa: " Pelikan har en hudsekk under nebbet som kan ta mye vann. Mens han svømmer, hender det at fisker kommer inn i sekken uten å merke det. Derfra kan de gli direkte ned i magen. Hvis den ikke er sulten, så gjemmer den fiskene for å spise dem senere."

Fisken sa: " Dersom fisker havner i sekken hans, finnes det da ingen vei ut?"

Firfislen sa." Nei, det finnes ingen vei ut, bortsett fra å rive sekken i stykker. Jeg gir deg en dolk slik at du kan gjøre det hvis du blir fanget."

Firfislen krøp inn i en sprekk i steinen og kom tilbake med en liten dolk.

Den lille fisken tok dolken og sa: " Kjære firfisle, så snill du er! Hvordan kan jeg få takket deg."

Firfislen sa: " Ingen årsak min venn! Jeg har mange av disse. Når jeg ikke har noe annet å gjøre, så lager jeg dolker av torner. Jeg gir dolkene til kloke fisker som deg."

Fisken sa: " Har andre fisker kommet denne veien før meg?"

Firfislen sa: " Ja, mange! De er nå blitt en gruppe som plager fiskeren."

Den sorte fisken sa: " Unnskyld at jeg spør, men hvordan kan de plage fiskeren?"

Firfislen sa: " Jo, ved at de holder sammen. Når fiskeren kaster ut garnet, svømmer de inn i det og trekker det med seg ned til havbunnen."

Firfislen la øret sitt mot sprekken og sa: " Nå må jeg gå. Barna mine har stått opp."

Firfislen krøp inn i sprekken. Den sorte fisken dro videre mens han grublet på mange andre spørsmål:

" Er det sant at bekken renner ut i havet?"

" Hva hvis pelikanen er sterkere enn meg?"

" Hvordan kan sverdfisken få seg til å drepe og spise medfiskene sine?"

" Hvorfor er skarven vår fiende?"

Slik tenkte den lille fisken mens han svømte videre. Under veis lærte han stadig noe nytt. Nå likte han å la seg falle ned gjennom fossene, for så å svømme videre igjen. Han nøt solvarmen mot ryggen og samlet krefter.

Et sted stod et rådyr og drakk hastig.

Den lille fisken hilste og sa: " Vakre rådyr! Hvorfor haster du?"

Rådyret sa: " Jegeren kom etter meg. Han har skutt meg! Se her."

Den lille fisken så ikke noe skuddsår. Men rådyret haltet og derfor trodde fisken ham.

Et sted litt unna døste noen skilpadder i solvarmen.

Et annet sted gav rapphønsenes latter gjenlyd i dalen. Duften fra fjellgresset blandet seg i vannet. Om ettermiddagen kom han til et sted hvor dalen var bred og bekken rant gjennom et buskkratt. Det var mye vann og den sorte fisken nøt tilværelsen. Senere traff han en mengde fisk, de første han hadde sett siden han forlot moren sin.

Flere små fisker kom bort til ham og sa: " Du ser ut til å være fremmed her."

Den sorte fisken sa: " Ja, det er jeg. Jeg er kommet langt borte fra."

Småfiskene sa: " Hvor skal du?"

Den sorte fisken sa: " Jeg er på vei for å finne hvor bekken ender."

Småfiskene sa: " Hvilken bekk?"

Den sorte fisken sa: " Denne bekken vi svømmer i."

Småfiskene sa: " Dette kaller vi en elv."

Den sorte fisken sa ingenting. En av de små fiskene sa: " Vet du ikke at pelikanen lurer lenger fremme?"

Den sorte fisken sa: " Jo, det vet jeg."

En annen sa: " Vet du også hvor stor sekk han har?"

Den sorte fisken sa: " Jo, det vet jeg også."

Småfiskene sa: " Vil du dra likevel?"

Den sorte fisken sa: " Ja, jeg må dra uansett."

Snart visste alle at en liten sort fisk hadde kommet langveis fra og at han var underveis for å finne elvens ende. Dessuten var han ikke redd for pelikanen! Noen av de små fiskene ble fristet til å følge med ham. Men de sa ikke noe, for de var redde for de voksne.

Noen sa også: " Vi ville vært med hvis det ikke hadde vært for pelikanen. Vi er redde for sekken hans."

Det lå en landsby ved elven, og kvinner fra landsbyen vasket klær, kopper og kar i elven. Den lille fisken hørte en stund på ståket deres, og han så på barna som lekte i vannet. Så dro han videre. Han svømte og svømte og svømte til det ble helt mørkt. Da la han seg under en stein. Ved midnatt våknet han og han så månen i vannet. Den lyste overalt.

Den lille sorte fisken var veldig glad i månen. De kveldene han tidligere hadde sett månen i vannet hadde han prøvd å gå ut for å snakke litt med den. Men hver gang kom moren, tok han med under mosen og la ham igjen.

Den lille fisken svømte mot månen og sa: " Vær hilset, min vakre måne!"

Månen sa: " Vær hilset, lille sorte fisk! Hva gjør du her?"

Fisken sa: " Jeg reiser verden rundt."

Månen sa: " Verden er veldig stor. Du kan ikke reise rundt hele verden."

Fisken sa: " Greit, jeg reiser der jeg kan."

Månen sa: " Jeg ville gjerne ha vært hos deg til i morgen. Men en stor sort sky kommer mot meg for å stenge for lyset mitt."

Fisken sa: " Vakre måne! Jeg er så glad i lyset ditt. Jeg skulle ønske at det alltid kunne skinne på meg."

Månen sa: " Kjære fisk! Det er ikke mitt eget lys. Det er solen som gir meg lys og jeg skinner det videre til jorden. Har du forresten hørt at menneskene vil sitte på meg om noen år?"

Fisken sa: " Det kan ikke være mulig."

Månen sa: " Det er vanskelig, men menneskene gjør alt de ..."

Månen fikk ikke avsluttet det han ville si, for den sorte skyen kom og dekket ham. Natten ble mørk igjen og den sorte fisken ble ensom. Noen minutter stirret han overrasket og forvirret på mørket, så smatt han inn under en stein og la seg.

Den lille fisken våknet tidlig neste morgen. Ved siden av seg oppdaget han de små fiskene. De hvisket sammen og da de så at den sorte fisken var våken, sa de i kor: " God morgen!"

Den sorte fisken kjente dem igjen med det samme og sa: " God morgen! Blir dere med tross alt?"

En av de små fiskene sa: " Ja, men vi er litt redde fremdeles."

En annen sa: " Vi kan ikke la være å tenke på pelikanen."

Den sorte fisken sa: " Dere tenker for mye. Det må man ikke. Når vi kommer i gang, glemmer vi redselen fullstendig."

Men i det de skulle dra, la et lokk seg over dem. Det ble mørkt overalt og de fant ingen vei ut. Den sorte fisken forstod med det samme at de var blitt fanget i pelikanens sekk.

Den lille sorte fisken sa: " Venner! Vi er blitt fanget i pelikanens sekk. Men det finnes kanskje en mulighet for å rømme."

Småfiskene begynte å gråte. En av dem sa: " Det finnes ingen utvei. Det er din feil. Du lurte oss og lokket oss med!"

En annen sa: " Nå svelger han oss alle sammen og da dør vi."

Plutselig gjallet en uhyggelig latter gjennom vannet. Det var pelikanen som lo:

" Så fine små fisker jeg har fått, ha... ha... ha... ha... Jeg synes virkelig synd på dere! Jeg kan faktisk ikke få meg til å svelge dere! Ha... ha... ha... ha..."

De små fiskene sa bønnfallende: " Deres Majestet Pelikanen! Vi har hørt mye godt om Dem! Vi skal for alltid be for Deres sunnhet, hvis De bare ville åpne nebbet litt slik at vi kunne komme ut."

Pelikanen sa: " Jeg skal ikke svelge dere med det samme. Jeg har enda noen fisker igjen. Se der nede!"

Flere fisker lå på bunnen av sekken, både store og små.

Småfiskene sa: " Deres Majestet Pelikanen! Vi har ikke gjort noe. Vi er uskyldige. Det er den lille sorte fisken som har lurt oss..."

Den lille fisken sa: " Reddharer! Tror dere at denne listige fuglen er en gruve full av tilgivelse siden dere bønnfaller slik?"

Småfiskene sa: " Du vet ikke hva du sier. Du vil snart få se at Hans Majestet Pelikanen tilgir oss og svelger deg."

Pelikanen sa: " Ja, jeg tilgir dere, men på en betingelse."

Småfiskene sa: " Vil De fortelle oss betingelsen, Deres Nåde!"

Pelikanen sa: " Dere må stoppe munnen på denne frekke fisken for selv å få deres frihet."

Den lille sorte fisken vek unna og sa til småfiskene: " Ikke la dere lure! Den listige fuglen vil få oss til å kjempe mot hverandre. Jeg har en plan..."

Men de små fiskene tenkte ikke på noe annet enn hvordan de kunne slippe fri og de kastet seg over den lille sorte fisken.

Den lille fisken rygget bakover og sa lavt: " Reddharer! Dere er fanget i alle fall, og dere har ingen vei ut. Ikke er dere sterkere enn meg heller!"

Småfiskene sa: " Vi må stoppe munnen på deg. Vi vil ha frihet."

Den sorte fisken sa: " Har dere mistet all fornuft! Dere blir ikke fri selv om dere stopper munnen på meg. Ikke la dere lure."

Småfiskene sa: " Dette sier du for å redde deg selv. Du tenker slett ikke på oss!"

Den sorte fisken sa: " Hør på meg, jeg skal vise dere en utvei. Jeg legger meg blant de livløse fiskene og later som om jeg er død. Så ser vi om pelikanen løslater dere eller ikke. Hvis dere ikke går med på dette, kommer jeg til å drepe dere alle sammen med denne dolken. Eller så river jeg sekken og rømmer, og dere..."

En av de små fiskene avbrøt han og skrek: " Hold opp! Jeg tåler ikke slikt snakk. Uhu... uhu... ", gråt han.

Den sorte fisken så på den gråtende fisken og sa: " Hvorfor tok dere med dere denne bortskjemte ungen!"

Han tok dolken og holdt den opp for øynene deres. De ble nødt til å gå med på forslaget hans. De lot som om de sloss, den sorte fisken spilte død, og småfiskene svømte opp og sa: " Deres Majestet Pelikanen! Vi har stoppet munnen på den frekke sorte fisken..."

Pelikanen lo og sa: " Godt gjort! Nå som belønning, skal jeg svelge dere alle sammen levende, slik at dere virkelig kan få en tur ned i magen min!"

De små fiskene rakk ikke å rømme. De forsvant ned halsen og ble borte. Men den sorte fisken tok frem dolken, skar kjapt et hull på sekken og rømte. Pelikanen skrek av smerte og slo hodet mot vannet. Men han greide ikke å følge etter den lille fisken.

Den sorte fisken svømte og svømte og svømte til ut på dagen. Nå var det ikke lenger fjell og daler, og elven rant over en flat slette. Små elver sluttet seg til fra høyre og venstre, og elven var blitt større. Den sorte fisken nøt alt vannet. Plutselig oppdaget han at vannet ikke hadde bunn. Han kunne svømme hvor han ville, hit og dit, uten å støte mot noe. Det var så mye vann at han nesten svømte seg vill! Plutselig merket han at en stor, lang fisk gikk til angrep på ham. Nesen hans var som en dobbeltsidig sag.

Den lille fisken tenkte: " Nå kommer sverdfisken til å rive meg i stykker."

Han smatt kjapt unna og svømte opp til overflaten. Etter en stund, dykket han igjen for å se etter havbunnen. Underveis traff han en stim fisk - tusenvis av fisker!

Han spurte en av dem: " Kamerat! Jeg er fremmed her. Jeg har kommet langt borte fra. Hvor er vi nå?"

Fisken ropte på vennene sine: " Se her! En til..."

Så sa han til den sorte fisken: " Kamerat! Velkommen til havet!"

En annen fisk sa: " Du kan få bli med i gruppen vår når du vil."

Den lille sorte fisken var glad for å ha nådd frem til havet og sa: " Jeg vil gjerne se meg litt omkring før jeg slutter meg til dere, men jeg har lyst til å være med neste gang dere skal trekke ned fiskerens nett."

En av fiskene sa: " Du får nok snart ønsket ditt oppfylt. Ta deg en tur, men pass deg for skarven hvis du går opp til overflaten. For tiden er han ikke redd for noe. Han lar oss ikke være i fred før han har tatt fire fem av oss hver dag."

Så forlot den sorte fisken havfiskenes flokk. Etter at han svømte rundt litt kom han til overflaten. Den varme solen skinte. Den sorte fisken følte solens varme på ryggen sin, og nøt det.

Rolig og tilfreds, svømte han rundt mens han sa til seg selv: " Nå ville det være enkelt å dø. Men så lenge jeg kan leve, må jeg ikke fremskynde min død. Hvis jeg likevel blir nødt til å gå i døden- som jeg blir- så er ikke det så viktig. Det som er viktig er hvilken virkning mitt liv eller min død har på de andres liv..."

Lenger kom ikke den lille sorte fisken i tankene sine. Skarven kom stupende ned og tok ham. Den lille fisken sprellet der han hang i det lange nebbet, men han kunne ikke komme seg fri. Skarven bet så hardt over ryggen hans at han nesten mistet livet. Fisken håpet at skarven ville svelge ham. I så fall kunne han leve noen minutter til i den fuktige magen.

Derfor sa han til skarven: " Hvorfor svelger du meg ikke levende? Jeg er en type fisk som blir giftig når jeg er død."

Skarven sa ingenting og tenkte: " Vil du lure meg, du din slue fisk? Prøver du å få meg til å snakke for å kunne rømme. "

De fikk land i sikte. Det kom nærmere og nærmere.

Den sorte fisken tenkte: " Alt er slutt hvis vi kommer over tørt land."

Derfor sa han: " Jeg vet at du vil gi meg til barna dine. Men innen vi når land så er jeg død og kroppen min er full av gift. Tenk på barna dine."

Skarven tenkte: " Det er kanskje best å være forsiktig! Jeg spiser deg selv og så fanger jeg en annen til barna mine... Men er det ikke noe lureri her?... Nei, du kan ikke gjøre noe!"

Mens skarven tenkte på dette merket han at fiskens kropp var blitt myk og stille.

Han tenkte: " Betyr det at han er død? Nå kan ikke jeg heller spise ham. Jeg har gått glipp av en god og saftig fisk!"

Han ropte til den sorte fisken: " Hallo, du lille! Er det ennå litt liv igjen i deg slik at jeg kan spise deg?"

Men han rakk ikke å avslutte setningen. For da han åpnet nebbet, gjorde den sorte fisken et sprang og falt ned. Skarven skjønte at han var blitt lurt og stupte etter ham.

Fisken var som beruset av sjøvannet, og følte den fuktige havbrisen mot den tørre munnen sin. Men da han dykket ned i vannet igjen og tok et nytt pust, var plutselig skarven der. Denne gangen fanget skarven fisken og svelget ham så fort at han ikke forsto hva som skjedde før det hele var over.

Det var mørkt og fuktig overalt, og han hørte en gråtende stemme. Da han hadde vennet seg til mørket, så han en liten fisk som satt sammenkrøpet i et hjørne og sutret og lengtet etter mammaen sin.

Den sorte fisken nærmet seg og sa: " Hvorfor sutrer du og lengter etter mammaen din? Reis deg heller, og tenk på en løsning."

Den lille fisken stotret: " Hvem er... du ? Ser du ikke... at jeg ... holder... på... å dø... ! Mamma..." Gråt han.

"Jeg kan ikke lenger være med på å dra fiskerens garn ned til havbunnen. Uhu... uhu...!"

Den sorte fisken sa: " Hold opp da. Du vanærer oss alle."

Den lille fisken sluttet å gråte og den sorte fisken sa: " Jeg vil drepe skarven for å gjøre livet lettere for fiskene. Men først må jeg få deg ut så du ikke fører mer skam over oss."

Den lille fisken sa: " Du kommer til å dø . Hvordan har du tenkt å drepe skarven?"

Den sorte fisken viste han dolken og sa: " Jeg vil rive opp magen hans innenfra. Hør nå på meg: Jeg skal sprelle slik at det kiler skarven. Når han så åpner munnen for å le, må du hoppe ut med det samme."

Den lille fisken sa: " Og du da?"

Den sorte fisken sa: " Tenk ikke på meg. Jeg kommer ikke ut før jeg har drept denne ondskapsfulle fuglen."

Så begynte den sorte fisken å sprelle og kile skarven i magen. Den lille fisken sto klar. Da skarven begynte å le og åpnet munnen, hoppet den lille fisken ut og falt ned i vannet.

Han ventet lenge, men så ingenting til den sorte fisken. Da plutselig så han skarven rulle rundt og skrike. Den flakset og flakset mens den mistet høyde og falt med et plask ned i vannet. Den rykket litt så ble den liggende livløs. Men den lille sorte fisken var og ble borte, og ingen har siden sett eller hørt fra ham...

Slik sluttet den gamle fisken fortellingen, og sa til sine tolv tusen barn og barnebarn: " I seng med dere, det er leggetid!"

Barna og barnebarna sa: " Men mormor, du har ikke fortalt hva som hendte videre med den lille fisken som ble reddet."

Mormoren sa: " Det kan jeg fortelle dere i morgen kveld. Nå må dere sove. God natt!"

Og 11999 små fisker sa: " God natt", og la seg til å sove. Mormor sovnet også. Men en liten rød fisk klarte ikke å sove.

Den lå hele natten og tenkte på havet ... .